Det er 100 000–200 000 svensker som i dag har implantat i form av enkelttannsimplantat, fullforankrede broer eller broer forankret både til implantat og egne tenner. Det er samme sjanse for å få betennelse med festetap rundt et implantat (periimplantitt) som rundt egne tenner. Mens periodontitt tar 20 år å utvikle, ses periimplantitt etter langt kortere tid.

Ved ti års oppfølging av 662 implantatpasienter, fant man en prevalens på 28 % for periimplantitt. Pasienter med helkjeveimplantat var mer utsatt for periimplantitt enn pasienter med øvrige typer implantater. Diagnosen bygger på røntgenologisk og klinisk undersøkelse. Røntgenologisk ses en symmetrisk bennedbrytning rundt implantatet, og ved sondering ned i lommen kommer blødning og eventuelt puss. Klinisk kan gingiva virke normal, selv ved kraftig betennelse dypt i lommen. Derfor må sondering i lommen alltid foretas for å avklare om prosessen er aktiv. Det kan være vanskelig å sondere rundt hele implantatet, men dette er heller ikke nødvendig, da en slik prosess er symmetrisk rundt hele implantatet.

Tettere oppfølging med økende alder på implantatet er viktig for å kunne diagnostisere periimplantitt så tidlig som mulig. Ved periodontitt er det ca. 1 mm mellom benvevet og dypeste del av lommen samtidig som betennelsesinfiltratet ligger ytterligere 1 mm koronalt for lommens bunn. Ved periimplantitt er betennelsesinfiltrater i kontakt med benvev, og man kan observere aktiv nedbryting av kjevebenet.

Behandling av periimplantitt består i å eliminere lommen ved hjelp av gingivektomi. Før det utføres kirurgi, må pasienten gjennomgå en hygienefase med opplæring i egeninnsats. Subgingival scaling er ikke tilrådelig. Kirurgi gjennomføres med antibiotikaparaply (3 dager forut for og 7 dager etter behandlingen). Det er ikke farlig om implantatoverflaten blottlegges, men det er ikke tilrådelig å jevne på eller fjerne blottlagte gjenger på implantatet.


Referanse
Periimplantitt – en ny folkesykdom?
Dahl JE.
Den Norske Tannlegeforenings Tidende 2004; 114(15): 839

print