print
Dentale biomaterialer er i stadig endring. De gamle holder stand til visse formål, og stadig nye dukker opp, med andre og muligens bedre egenskaper, sa professor Gudbrand Øilo fra Det odontologiske fakultet i Oslo, på Landsmøtet. – Det krever mye av tannlegen, som skal skaffe seg kunnskap om og erfaring med alle disse materialene og restaureringsteknikkene for så å råde pasienten om hva som er best for ham/henne i hvert enkelt tilfelle.

Kompositter fungerer relativt bra, men selv om fyllingene har akseptabel holdbarhet ser de slitt ut etter en tid i munnen. Det synes som om utviklingen av kompositter med hensyn på kvalitet har flatet ut. Mulige nyvinninger kan være ringåpningspolymerisasjon som gir en fylling med ekspansjon eller bruk av andre stabile monomersystemer.

Det foreligger nå tre års oppfølging av kompomerer med gode resultater. Kompomer er en kompositt hvor det er bundet karboksylsyregrupper til resindelen, og materialet herder på samme måte som kompositt. I tillegg blir det en syre-basereaksjon tilsvarende glassionomersementer når fyllingen tar opp vann i munnhulen. Initialt kryper fyllingen, men ekspanderer når vannopptaket begynner. Vannopptak leder også til utløsningen av komponenter fra materialet.

Øilo påpekte at tannlegen skulle være kritisk til reklame. Mye som i dag betegnes keramer i annonser og reklamemateriell, er ikke ekte keramer. For å opprettholde fagets seriøsitet er det nødvendig at terminologi og utsagn er korrekte. Mye av materialutviklingen består i å gjøre arbeidet lettere for tannlegen, men bruksvennlighet og materialkvalitet følger ofte ikke hverandre, snarere tvert om.

Det har vært en stor utvikling av “bonding”-materialer, og bindingsstyrken til dentin har økt betraktelig etter introduksjonen av de første typene. På dette feltet er det også brukervennligheten som preger nye materialer, men de produktene som har alle komponenter i en flaske, ser ut til å gi dårligere binding enn de tradisjonelle med flere flasker. – Det har vært ulike oppfatninger om hvordan plast binder seg til dentin, men det synes nå å være konsensus om at tyntflytende plast trenger inn mellom collagenfibre som eksponeres når dentinet syreetses og således gir en mekanisk binding. En helt tett forsegling mellom komposittfylling og tann er målet, men ingen kliniske undersøkelser eller laboratoriestudier har til nå vist at dette er tilfelle, sa Øilo.

Forsøk på plastiske metallerstatninger for amalgam har så langt vært mislykket. Galliumholdige legeringer ekspanderte for mye og kondenserbare edelmetallegeringer ble for harde.

Keramer har lav motstand mot sprekkdannelse. Kvartskrystaller og leucittkrystaller i glasskeramer kan hemme sprekkvekst, men øker ikke styrken på materialene vesentlig. Glasskeramene er imidlertid maskinerbare, og det har igjen muliggjort anvendelsen av DAK/DAP-systemer for fremstilling av individuelle restaureringer. Aluminiumoksid- og zirkoniumoksidbaserte keramer er en videreutvikling med høyere bruddstyrke enn tradisjonelle keramer. Fremstillingen av slike restaureringer er også basert på DAK/DAP-systemer.

Blant sementer er karboksylsyrebaserte produkter ryggraden. Tilsats av plastkomponenter er vanlig, og grenseoppgangen til kompomerer kan være vanskelig. En ny sementtype, hydratisert sement – mer lik Portland-sement, er introdusert som fyllingsmateriale i Sverige.

 


Referanse
Dentale biomaterialer: Vær kritisk til reklame.
Dahl JE.
Nor Tannlegeforen Tid 2000;110:897.